Folk har alltid likt å se tilbake i tid på hva forfedrene deres gjorde og le. Ikke missforstå meg jeg dømmer ingen jeg gjør det hele tiden. Ler av rare metodene man brukte for å feks kurere sår i vikingtiden selv om ingen ting slår 80 talls frisyrene.
På samme måte som jeg kritisk ser på 80 tallet og dets arv ser jeg også på barokken på samme måte. Selvfølgelig har det vært en tid hvor menneskeligheten har utviklet seg på en kunstnerisk måte i europa hvor barokken tok faktisk sted. Men hva gjør egentlig barokken så spesiell? Er det de religionsreformene som for atter en gang ble tvunget? Er det det store kunstneriske forspranget man gjorde? Det er helt sikkert en blanding. Etter Lisa Sæthers skummle historier om reformerende prester som kunne prate med satan (Petter Dass) og den dagens svartekunster fikk jeg et annet synsvinkel på sakene.
Barokken var nok en tid hvor eksistenspørmålene ble svart med svart hvite svar fra konservative\puritanske relionsmenn! Skremsellspropaganda har aldri vært effektiv uten satan og hans faenskap.
På en annen side når alle de spørmålene ble svart fikk kunstnere mer tenkerom på å utvikle seg innen kunst. Det virker for meg som om de fikk fokusere virkelig på sin egen kunst uten å ha religion å grunde over.
For å oppsumere så var barokken en streng puritanisk kjedelig tid med rom for kunstnere til å utvikle seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar